Det eneste hun virkelig trivdes med, var å gjøre ingenting. Der hun befant seg, var det ingenting å gjøre. Hun trivdes likevel ikke.

Kanskje var det like greit at de andre ikke ble med.

Hun visste ikke helt.

Vinen var i alle fall oppskrytt. Dyr, og den smakte surt.

– en –

Like øst for Oslo, der åsene flater ut mot stasjonsbyen ved Nitelva, hadde bilene frosset i hjel i løpet av natten. Folk til fots dro luer over ørene og slo skjerfene tettere om halsen mens de travet mot busstoppet ved hovedveien en bikkjekald kilometer unna. Husene i den lille blindveien lukket seg mot frosten, med fortrukne gardiner og fonner som sperret oppkjørslene. I en gammel villa innerst mot skogen hang meterlange istapper som uforløste katastrofer fra takskjegget over inngangspartiet.

Huset var hvitt.

Bak inngangsdøren med blyglass og støpt messingklinke, til venstre i enden av den uvanlig store hallen, i et arbeidsrom preget av minimalistisk kunst og overdådige møbler, bak et ruvende skrivebord og mellom kasser med uåpnede brev, satt en død kvinne. Hodet lå bakover, underarmene hvilte mot armlenene. En bred stripe av størknet blod strakk seg fra underleppen, nedover den blottede halsen, delte seg ved brystene og kom sammen igjen over en imponerende stram mage. Også nesen var blodig. I lyset fra taklampen ble den en pil mot det mørke hullet som en gang hadde vært en munn. Bare en stump var igjen av tungen, som åpenbart var fjernet med nennsom hånd. Snittet var rent, kuttet skarpt.

Det var varmt i rommet, nesten hett.

Førstebetjent i Kripos, Sigmund Berli, slo omsider av mobiltelefonen og myste mot et digitalt termometer like innenfor panoramavinduet mot sørøst. Ute nærmet det seg toogtyve kuldegrader.

– Rart ikke sånne ruter sprekker, sa han og tappet forsiktig på vindusglasset. – Sjuogførti graders forskjell på innsiden og utsiden. Pussige greier.

Det virket ikke som om noen hørte etter.

Den avdøde kvinnen var naken under en silkeslåbrok med gylne slag. Beltet lå på gulvet. En yngre politimann fra Romerike politidistrikt tok et kjapt skritt tilbake ved synet av den gule kveilen.

– Dæven, sa han og hikstet før han brydd strøk seg over hodet. – Jeg trodde det var en slange, gitt.

Kvinnens manglende legemsdel lå kunstferdig innpakket i cellofan på skriveunderlaget foran henne. Spissen stakk ut av alt det røde. En fet og eksotisk plante; blekt kjøtt med enda blekere smaksvorter og blårøde striper etter rødvin i furer og folder. Et halvtomt glass balanserte på en bunke papirer ytterst på bordet. Det var ingen flaske å se.

– Kan vi ikke i det minste dekke til puppene, kremtet overkonstabelen. – Det er for jævlig at hun bare skal …

– Den slags venter vi med, sa Sigmund Berli og stappet mobiltelefonen i brystlommen.

Han gikk ned i knestående og myste mot den døde kvinnen.

– Jeg gir meg ikke, mumlet han. – Dette vil interessere Yngvar. Og dama hans, for den saks skyld.

– Hva?

– Ingenting. Vet vi noe om tidspunktet?

Berli kvalte en nys. Stillheten i rommet ga ham øresus, og han reiste seg stivt mens han unødvendig børstet støv av buksen. Ved døren til hallen sto en mann i uniform. Med hendene på ryggen og vekten rastløst skiftende fra fot til fot stirret han vekk fra liket, ut av vinduet. En gran var fortsatt julepyntet. Her og der kunne lysene svakt skimtes på steder der dagen ikke nådde helt inn, under grener og tettpakket snø.

– Er det ingen som vet noe her, sa Berli irritert. – Har dere ikke engang et foreløpig dødstidspunkt?

– I går kveld, sa den andre endelig. – Men det er for tidlig …

– For tidlig å si, fullførte Sigmund Berli. – I går kveld. Temmelig vagt, altså. Hvor er …

– De er borte hver tirsdag. Familien, altså. Mann og en datter på seks. Hvis det er det du …

Overkonstabelen smilte usikkert.

– Ja, sa Berli og gikk halvveis rundt skrivebordet.

– Tungen, begynte han og myste mot pakken på skrivebordet. – Ble den skåret av mens hun fortsatt levde?

– Vet ikke, sa overkonstabelen. – Jeg har papirene til deg her, og siden undersøkelsene er ferdige nå og alle folka er på kammeret og du kanskje …

– Ja, sa Berli, uten at overkonstabelen var riktig sikker på hva han samtykket i. – Hvem oppdaget dette, dersom familien var borte?

– Hushjelpen. En filippinsk mann som kommer onsdag klokka seks om morran. Han begynner her nede, sier han, og jobber seg oppover for ikke å vekke familien unødvendig tidlig. Soverommene er oppe. I andre etasje.

– Ja, gjentok Berli uinteressert. – Borte hver tirsdag?

– Hun har jo fortalt det, sa overkonstabelen. – I intervjuer og sånt. At hun sender mann og barn på dør hver tirsdag. At hun går igjennom alle brevene selv. Legger sin ære i …

– Syns jeg ser det, mumlet Berli og stakk en penn så vidt ned i en av kassene med brev. – Det er rett og slett ikke mulig å komme igjennom alt dette for én person.

Igjen mønstret han kvinneliket.

– Sic transit gloria mundi, sa han og kikket ned i gapet. – Hun har ikke mye nytte av kjendisstatusen nå, gitt.

– Vi har allerede samlet inn en masse klipp og alt ligger klart …

– Ja, ja.

Berli viftet ham av. Stillheten ble igjen påfallende. Ingen mennesker kunne høres fra veien, ingen klokke tikket. Datamaskinen var avslått. En radio stirret stumt på ham med et enslig rødt øye fra et vitrineskap ved døren. På den brede peishyllen balanserte en canadagås i stiv flukt. Føttene var falmet, stjerten nesten fjærløs. Den iskalde dagen tegnet et fargeløst rektangel på teppet innenfor vinduet mot sørøst. Sigmund Berli kjente blodet banke mot trommehinnene; en ubehagelig følelse av å befinne seg i et mausoleum fikk ham til å stryke pekefingeren over neseryggen. Han visste ikke helt om han var irritert eller forlegen. Kvinnen satt fortsatt i stolen sin med skrevende ben og bare bryster, tungeløst gapende. Det var som om skjendingen ikke bare hadde frarøvet kvinnen et viktig organ, men også ribbet henne for all menneskelighet.

– Dere blir jo smågretne hvis dere blir innkalt for sent, sa overkonstabelen endelig. – Så vi lot alt stå slik det var, selv om vi som sagt er ferdig med det meste av …

– Vi blir aldri ferdige, sa Berli. – Men takk. Lurt av dere. Særlig med denne dama. Har pressen fått tak i …

– Ikke ennå. Vi hanka inn filippineren, han sitter i avhør så langt vi kan tøye det. Har vært så forsiktige vi bare kan uttafor her. Sporsikring er jo viktig, og særlig med denna snøen og sånn, og naboene har vel lurt litt. Foreløpig kan ingen av dem ha tipsa noen. De er vel mest opptatt av den nye prinsessa.

Et fort smil gikk over i alvor:

– Men det er klart … Selve «Fiona i farta» drept. I sitt eget hjem, og så sånn som dette, da …

– Sånn som dette, nikket Berli. – Kvalt, altså?

– Legen mente det. Ingen stikkskader, ingen skudd. Merker på halsen, du kan se …

– Mmm. Ta heller en titt på dette!

Berli gransket tungen på skrivebordet. Cellofanen var virkelig snedig brettet, som en butt vase, med åpning til tungespissen og elegante, symmetriske vinger.

– Likner nesten på kronblad, sa den yngste politimannen og rynket neseroten. – Med noe ekkelt i midten, liksom. Temmelig …

– Påfallende, mumlet Berli. – Vedkommende må ha gjort dette på forhånd. Kan ikke tenke meg at noen først gjennomfører et drap på denne måten for deretter å ta seg tid til origami.

– Jeg tror ikke det er mistanke om noe seksuelt her.

– Origami, gjentok Sigmund Berli. – Japansk papirbrettekunst. Men det …

– Hva?

Berli bøyde seg enda nærmere det avskårne organet. Overkonstabelen gjorde det samme. De to politimennene ble stående slik, isse mot isse, med pust som snart falt inn i samme takt.

– Den er ikke bare skåret av, sa Berli omsider og rettet ryggen. – Spissen er kløyvd. Noen har delt den i to.

Den uniformerte mannen ved døren vendte seg mot dem, for første gang siden Sigmund Berli ankom åstedet. Ansiktet var nakent, som på en tenåring, med kviser og en tunge som løp over leppene, igjen og igjen, mens adamseplet hoppet opp og ned over den trange snippen.

– Kan jeg gå nå, klynket han spakt. – Kan jeg gå?

¤ ¤ ¤

– Trontarming, sa jentungen og smilte.

Den halvnakne mannen dro bladet langsomt over halsen før han skylte høvelen og snudde seg. Barnet satt på gulvet og trædde håret gjennom hullene i en ødelagt badehette.

– Du kan ikke gå sånn, sa han. – Ta den av, du. Vi kan finne lua du fikk til jul. Du vil vel være fin når du skal møte søsteren din for første gang!

– Trontarming, gjentok Kristiane og dro badehetten tettere om hodet. – Sondravning. Krotsarving.

– Du mener kanskje tronarving, sa Yngvar Stubø og skylte vekk rester av skum. – Det er en som skal bli konge eller dronning en eller annen gang fremtiden.

– Søsteren min skal bli dronning, sa Kristiane. – Du er nok verdens største mann, egentlig.

– Tror du det?

Han løftet barnet og plasserte henne overskrevs på hoften. Øynene hennes flakket ubestemt, som om blikk og berøring på samme tid ble for tett. Hun var spinkel for sine snart ti år.

– Tronarving, sa Kristiane mot taket.

– Riktig. Vi var nemlig ikke de eneste som fikk en liten baby i dag. Det gjorde …

– Mette-Marit er så pen, avbrøt barnet og klappet heftig i hendene. – Hun er på TV. Vi fikk ostesmørbrød til frokost. Mammaen til Leonard sa at det var født en prinsesse. Søsteren min!

– Ja, sa Yngvar og satte henne ned igjen før han forsøkte å lirke av henne badehetten uten å lugge for mye. – Vår baby er en skjønn prinsesse. Men hun er nok ikke tronarving. Hva syns du hun skal hete?

Hetten løsnet omsider. Lange hår klebet seg til innsiden, men Kristiane lot seg ikke merke med smerten da han lirket gummiplagget av henne.

– Abendgebet, sa hun.

– Det betyr aftenbønn, forklarte han. – Det er ikke navnet hennes. På jenta over senga di, mener jeg. Det er tysk, og forklarer hva jenta på bildet gjør der hun …

– Abendgebet, sa Kristiane.

– Vi kan høre med mamma, sa Yngvar og dro på seg bukser og skjorte. – Gå og finn resten av klærne dine. Vi må komme oss av gårde.

– Av gårde, sa Kristiane og gikk ut i gangen. – Av gården. Med kuer og hester og små pusekatter. Jack! Kongen av Amerika! Vil du være med og besøke babyen?

En svær kjøter, gulbrun i pelsen og med tungen hengende ut av en smilende kjeft, kom styrtende ut av barneværelset. Han pistret ivrig og fór i sirkler rundt jentungen.

– Jack må nok bli hjemme, sa Yngvar. – Hvor er nå den lua di?

– Jack skal være med, sa Kristiane blidt og knyttet et rødt skjerf rundt hundens hals. – Tronarvingen er søstra hans også. I Norge har vi likestilling. Jenter kan gjøre hva de vil. Det sier mammaen til Leonard. Og du er ikke pappaen min. Isak er pappaen min. Det sier jeg.

– Sant alt sammen, lo Yngvar. – Men jeg er veldig glad i deg. Og nå må vi nok gå. Jack blir hjemme. Det er forbudt med hunder på sykehuset.

– Sykehus er for syke, sa Kristiane da han dro ytterjakken på henne. – Babyen er ikke syk. Mamma er ikke syk. Likevel er de på sykehuset. Husesyket.

– Du er en liten logiker, du.

Han kysset henne på truten og dro luen over ørene hennes. Plutselig stirret hun ham i øynene. Han stivnet, slik han alltid gjorde i disse sjeldne øyeblikkene av åpenhet, plutselige kikkehull inn i en tilværelse ingen noen gang riktig fikk tak i.

– En tronarving er født, sa hun høytidelig før hun trakk pusten og siterte videre fra morgenens TV-sendinger: – En begivenhet for landet, for folket, men først og fremst for foreldrene, selvsagt. Og vi gleder oss alle spesielt over at det denne gangen ble ei lita tulle.

En kiming lød halvkvalt fra knaggrekken med ytterklær.

– Mobiltelefonen, sa hun mekanisk. – Dam-di-rum-ram.

Yngvar Stubø reiste seg og klappet iltert på kaotisk opphengte jakker og frakker til han endelig fant det han lette etter.

– Hallo, sa han skeptisk. – Stubø her.

Kristiane kledde rolig av seg igjen. Først luen, deretter jakken.

– Et øyeblikk, sa Yngvar inn i telefonen. – Kristiane! Ikke … Vent litt.

Jentungen hadde allerede dratt av seg det meste. Nå sto hun i rosa truse og trøye. Strømpebuksen dro hun over hodet.

– Ikke tale om, sa Yngvar Stubø. – Jeg har fjorten dager pappafri. Jeg har vært våken i over et døgn, Sigmund. Herregud, ungen min ble født for mindre enn fem timer siden, og nå …

Kristiane danderte strømpebena som lange fletter nedover magen.

– Pippi Langstrømpe, sa hun fornøyd. – Tjollahopp tjollahei.

– Nei, sa Yngvar så skarpt at Kristiane skvatt til og skar i å gråte. – Jeg har fri. Jeg har fått barn. Jeg …

Gråten hennes gikk over i langstrakte ul. Yngvar vendte seg aldri til den grove hulkingen fra det spedbygde barnet.

– Kristiane, sa han oppgitt. – Jeg er ikke sint på deg. Jeg snakker med … Hallo? Jeg kan ikke. Uansett hvor spektakulært det hele måtte være så kan jeg rett og slett ikke forlate familien nå. Ha det. Lykke til.

Han klappet dekselet på plass og satte seg på gulvet. De skulle vært på sykehuset for lengst.

– Kristiane, gjentok han. – Lille Pippi min. Kan du ikke vise meg Herr Nilson?

Han visste bedre enn å omfavne henne. I stedet begynte han å plystre. Jack la seg i fanget hans, og sovnet. En fuktig flekk spredte seg på bukselåret under den gapende, snorkende kjeften. Yngvar vislet og trallet og nynnet alle de barnesanger han kunne komme på. Etter førti minutter stilnet barnets gråt. Uten å se på ham dro Kristiane strømpebuksen av hodet, og begynte langsomt å kle seg.

– Det er på tide å besøke tronarvingen, sa hun tonløst.

Mobiltelefonen hadde ringt syv ganger.

Han slo den nølende av, uten å sjekke svareren.

¤¤¤

Det hadde gått åtte dager, og politiet hadde åpenbart ikke kommet et skritt videre. Det forbauset henne ikke.

Nettavisene er elendige, tenkte kvinnen med den bærbare PC-en. Siden hun ikke hadde tatt seg bryderiet med å bestille lokal oppkobling, var det dessuten svinedyrt å surfe. Det stresset henne at pengene rant ut mens hun ventet på svar fra en treg, analog linje til Norge. Selvfølgelig kunne hun sette seg på Chez Net. De tok fem euro kvarteret og hadde bredbånd. Dessverre var stedet utiltalende preget av fulle australiere og brautende briter, selv nå vinterstid. Hun sto over, i alle fall enn så lenge.

De første dagene vakte drapet forunderlig lite oppstuss. Denne kongelige jentungen fylte sirkuset alene. Verden ville i sannhet bedras.

Nå hadde dekningen omsider tatt seg opp.

Kvinnen ved PC-en kunne rett og slett ikke fordra Fiona Helle. Ubehagelig politisk korrekt å føle noe slikt, selvsagt, men det fikk stå sin prøve. Avisene brukte uttrykket «folkekjær», leste hun. Sant nok, siden programmene ble sett av drøye millionen, hver bidige lørdag, fem sesonger på rad. Hun fikk aldri med seg mer enn et par av dem, like før hun dro hjemmefra. Hvilket var mer enn nok til å konstatere at hun for én gangs skyld måtte si seg enig i kulturelitens, som regel utålelig arrogante, karakteristikker av alt som smaker av lett tilgjengelig underholdning. Det var faktisk en slik aggressiv analyse, i form av en artikkel i Aftenposten skrevet av en professor i sosiologi, som fikk henne til å sette seg foran skjermen en lørdagskveld og kaste bort halvannen time på «Fiona i farta».

Skjønt, forgjeves var det ikke. Det var evigheter siden hun hadde kjent seg så provosert. Deltakerne var enten idioter eller dypt ulykkelige. De kunne knapt bebreides for noen av delene. Fiona Helle derimot, var suksessrik, beregnende og ikke engang konsekvent i sin folkelighet der hun valset inn i studio iført kreasjoner innkjøpt uendelig langt fra Hennes & Mauritz. Hun smilte skamløst inn i kameraet mens disse arme skapningene blottla sine håpløse drømmer, falske forhåpninger og ikke minst sin høyst begrensede intelligens. Prime time.

Kvinnen som nå reiste seg fra skrivebordet ved vinduet og gikk rundt i den fremmede stuen uten helt å vite hva hun ville, deltok ikke i den offentlige debatt. Men etter en episode av «Fiona i farta» hadde hun vært fristet. Halvveis inn i et harmdirrende leserinnlegg måtte hun smile av seg selv før hun slettet dokumentet. Hun hadde vært opprømt resten av kvelden. Søvnen ville ikke komme, og hun lot seg til overmål konsumere et par av TV3s elendige nattfilmer med et visst utbytte, mente hun å huske.

Å kjenne seg provosert var i det minste en form for emosjon.

Og hennes uttrykksform var ikke leserinnlegg i Dagbladet.

I morgen ville hun reise til Nice og lete etter norske aviser.